En stemme i natten

En stemme i natten

RØROS: Når temperaturen kryper under 20 blå og de fleste for lengst har krøpet under dyna, er det én mann som fortsatt holder ut, bokstavelig talt på målstreken.

Hver og en som skal inn i mål etter enten 450 eller 650 kilometer i snø, vind og kuldegrader, fortjener den samme oppmerksomheten, mener speaker Frode Vittersø. Etter de første håndfull spannene søndag tok han over speakertjenesten inn i natten.

– Å stå der hele natta er ikke noe problem, vi har lavvo og bål! Jeg foretrekker nattevakta, sier Vittersø, som selv har vært engasjert i hunder og hundekjøring helt siden 1975.

Fra veivaktene rundt omkring får han beskjed når noen er på vei inn, og da er det bare å kjøre i gang musikken.

Voldsom opplevelse

– Hele poenget med å stå her, er nettopp å ta imot kjørerne. De har kjørt et helt Femundløp, og da må de jo ønskes velkommen! Førstegangskjørerne har nettopp vært gjennom noe som for dem er en temmelig voldsom opplevelse, sier speakeren, og legger til at det ikke er alle som klarer å beskrive opplevelsen de nettopp har hatt, med ord. Foruten å være interessert i hund, hjelper det å være generelt glad i folk, understreker han, samtidig som han gjør det klart at samspillet i målområdet må funke.

– Terskelen for tull er lav, vi må bare kaste bort alt som er uvesentlige detaljer. Jeg tror de skjønner at jeg ikke er sinna, men når vi er på jobb, så er vi på jobb.

Glad i å prate

Utenom Femundløpet har han ingen speakererfaring.

– Men jeg er glad i å prate, da. I tillegg kjenner jeg miljøet og kjørerne godt, så jeg går inn i jobben med lave skuldre og prater med dem som kommer inn. Thomas Wærner, for eksempel, har jeg jo kjent siden han var kennelhjelp og kom kjørende på moped som 17-åring. Robert Sørlie kjenner jeg jo også på privaten. I tillegg er det en hel del nye kjørere som jeg ikke kjenner enda, sier Vittersø.

Juniorene imponerer

Selv om klokka er både fire og fem på natta, står han aldri alene. Sjekkpunktmannskapene er til stede, og ofte kommer det en bil, noen folk, ofte handlere.

– Så kommer spannet inn og de laster hunder og utstyr i bilene, og så drar de. Da er det stille igjen, forteller han. I år er det spesielt innsatsen til juniorene som gjør inntrykk.

– Det de gjør der ute, imponerer meg! Å kjøre et hundespann i tjue mil, i all slags vær. Det er langt mellom stikkene, og du er alene ute i natta. En kan jo nesten bli mørkeredd! Det juniorene gjør, det gjør noe med meg, altså.

Atletene går fremst

– Så er det jo hyggelig å høre at de er glade for å gjennomføre. Det Frankmotunet gjør, er også veldig bra. Skal man kjempe i toppen er det en fordel å være i god form, men atletene er jo de som er foran sleden. Det er evnen til å være kaptein og klare å hjelpe dem fra som er den store styrken, sier Vittersø. At hundekjøring er en sport som omfatter alle, uavhengig av kjønn, alder, høyde, vekt eller status, er noe av det store med slike løp, mener han.

– Om du ikke er sterk mentalt, merker hundene det. Alt det andre er underordnet, her starter alle likt.