– Jeg gråt da starten gikk

– Jeg gråt da starten gikk

Forhåpentligvis er det noen måneder til vi har snø og minusgrader. Hundekjørerne hviler ikke, de er allerede godt i gang med planlegging av løpssesongen med valpekull, vaksinasjoner, stell og kos, kjøp og salg. Noen er allerede i gang med å snu døgnet for å trene i lavere nattetemperaturer. Mange av løpsarrangørene er godt i gang med planlegging av sine arrangement. For gjengen som drifter Femundløpet gjelder også det.

Femundløpet AS har for 2019 og 2020 fått tildelt regionale utviklingsmidler fra Fylkeskommunene Hedmark og Trøndelag, og Rørosbankens næringsfond.

 

– Endelig kan vi realisere visjonen om å utvikle Femundløpet som event, og bruke det som merkevare for å skape mer aktivitet i Fjellregionen i form av arrangement og opplevelsesprodukter. Vi har sikret finansieringen av prosjektet, vi har med oss en solid og engasjert prosjektleder, og ikke minst har vi inngått intensjonsavtaler med både Destinasjon Røros og Destinasjon Femund Engerdal. Det første konkrete tiltaket som er planlagt er et nytt løp – Gloføken 2020 – som blir et lavterskelløp i mars. Målet er at dette skal bli et årlig arrangement, sier daglig leder Jon Anders Kokkvoll

Mer enn “bare” et hundeløp

– Det er veldig moro å komme inn i en organisasjon som sitter på så mye ressurser og kunnskap om arrangementet. Med noen få justeringer kan vi styrke samarbeidet om å gjøre Femundløpet til mer enn “bare” et hundeløp. Det ligger så mye potensiale for aktivitet og utvikling her, det synes jeg er givende, forteller hun.

37-åringen har allerede kommet godt i gang med arbeidet, og sier hun er blitt svært godt mottatt både innad i organisasjonen, hos samarbeidspartnere og i hundekjørermiljøet.

– Det er jo bare en fantastisk jobbmulighet, og med den utviklingen sporten er inne i nå, er det en spennende tid å komme inn i løpet på. Det er en mulighet jeg forøvrig så smått har gått og snust på lenge. Jeg jobbet som frivillig i noen år, men under forberedelsene til årets løp dro jeg liksom aldri hjem igjen. Femundløpet har vært en viktig bidragsyter til den livsstilen jeg har i dag, sier Marian.

 

Under fjorårets løp realiserte hun en drøm om å dra på overnattingstur med slede og hundespann. Da hun kom hjem, skaffet hun seg til sammen seks hunder. Deretter ble tiltrekningen til å være tettere på naturen og hundene så stor at hun leide ut huset og flyttet ut i en lavvo i skogen.

 

Sa opp jobben og fulgte magefølelsen

Da tok det ikke lang tid før hun fulgte magefølelsen og sa opp jobben innenfor administrasjon og ledelse i helsesektoren, uten å ha noe annet konkret å gå til.

– Jeg satset alle kortene mine på at det ville bli en åpning i Femundløpet. Med stayerevne og litt tålmodighet så ble det sånn, smiler hun.

– Første gang jeg opplevde starten på Femundløpet, gråt jeg. Intensiteten og gleden som hundene viste, og hundekjørernes ro og fokus ga meg en form for gjenklang i sjela. Det er noe med kontakten og samspillet mellom naturen, hundene og menneske i en ren og “enkel” form som gjør det så ekte.

 

Nå har hun kjøpt seg en bitteliten hytte uten strøm og vann på Røros, og bor der sammen med sine ni Alaska Huskies.

– Selv om jeg også elsker komfort, har jeg en uforklarlig tiltrekning mot å leve slik akkurat nå. Da gjør jeg det. Engasjementet og gleden er altså genuin.

– Jeg tuller ikke når jeg går igang med dette arbeidet. Det er det to grunner til: Den ene er respekten for den tiden, pengene, prioriteringene og arbeidet som hundekjørerne legger ned for å kunne delta i Femundløpet. Jeg vil bidra til å gi de en minneverdig opplevelse i et godt fellesskap. Deltakerne og livsstilssporten inspirerer meg. Den andre grunnen er aktivitetene vi kan skape basert på denne livsstilssporten, og muligheten til å gi “alle” tilgang til dette. Ved å lage arrangement og opplevelsespakker i områdene der Femundløpstraseen går, genererer det aktivitet i lokalsamfunnene. Det aktiverer også et opplevelsesrom hvor alle kan delta på spesielt utvalgte naturopplevelser, senke skuldrene, se hverandre i øynene og kjenne på kontakt med de og det som er rundt seg. Hvis vi kan være med og bidra til at den vanlige mannen i gata kan kjenne litt på den tilstedeværelsen som hundekjørere gjerne opplever sammen med hundene, er hele prosjektet verdt det. I bunn og grunn vil jeg bare være med og skape opplevelser som gir mening, mestring og glede i et fellesskap. Og litt action. Vi kan jo ikke la livet bli kjedelig, avslutter Marian med glimt i øyet og et stort smil om munnen.