Legger ferien til Femundløpet

Legger ferien til Femundløpet

Femundløpet har 750 frivillige som gjør en uvurderlig innsats på et utall av områder. For familien Haugan fra Malm i Trøndelag, er løpet vinterferie – og drømmen om eget spann. 

Opprinnelig var det pappa Audun og datteren Sara som hvert år tok fri fra jobb og skole for å reise til Femundløpet med mål om å gjøre en innsats i logistikkgruppa. De to siste årene har også mamma Liv valgt å hive seg med på laget. Hele familien tar fri en uke for å rigge gjerder, bære, montere, flytte, rigge, tenne bål og sikre starten. 

– Det har vært en far-datter-greie, til far ville ha med mor, humrer Audun. 

– Jeg har alltid hatt interesse for hundekjøring, men har aldri bodd sånn til at det har latt seg gjøre å ha så mange hunder. Det er ikke så mange jeg kjenner hjemme som deler denne interessen, men de folka finnes heldigvis på Røros, understreker han. 

Jobber for Skjerve

Det koster noen kroner å jobbe gratis, men kontakt med miljøet er viktig for fjortenåringen Sara, som har en drøm om å stille i Femundløpet. 

– Jeg er i hundegården til Arnt Ola Skjerve fire ganger i uka og plukker bæsj og sosialiserer hunder, smiler hun. Den første huskyen er i eget eie, fra nettopp Skjerves kennel, og Sara regner med det er starten på et helt spann. 

– Jeg har fått kjøre litt på Jådåren, og snørerkjører også med huskyen. Den må jo også trenes litt før de store løpene, fastslår Sara. 

Mangler snø

Hadde det ikke vært for mangelen på snø i Trøndelag i vinter, kunne start i Fjunior vært en realitet. 

– Jeg er glad i å være ute, og glad i hunder, forteller Sara, og mamma Liv skyter inn; 

– Hun var bare tre år første gangen hun overnattet på verandaen i telt, med smokk og alt! 

 

Hunder har alltid vært sentrale i familien Haugan, selv om plassen ikke tillater store spann. 

– Jeg har så å si alltid hatt elghunder eller jämthunder, og kjørt litt med pulk. Å kunne kjøre sjøl har jo vært en drøm, men å være frivillig i Femundløpet er et godt alternativ, sier Audun. Da han og Liv møttes for tjue år siden, avtalte de at hun skulle kjøpe engelsksetter da hun fylte femti. 

– Plutselig hadde det gått tjue år, og jeg kjøpte valp en måned etter femtiårsdagen, ler Liv. Nå jakter familien på et bosted med plass til de gryende hundekjøringsplanene til Sara. 

Komme seg ut

– Det er litt sent for meg å begynne å kjøre nå, men jeg kan jo følge opp Sara i stedet. Hun trenger jo også noen til å fóre hunder når hun starter på videregående om to år. Hadde det vært jobb å få, hadde vi nok flyttet til Røros, forteller Audun. 

– Det er det med å komme seg ut i naturen med hundene og leve livet, fastslår fjortenåringen. 

– Samspillet med hundene, og å se at de jobber. Det er noe med den pusten, alt kaoset under oppseling, og så er det helt stille når man setter spannet i gang. 

 

Når løpet starter, er hele familien å finne på Rørosvidda hotell. 

– Man blir jo kjent med alle, og Rørosvidda er litt som å være hjemme. Hele Femundløpet blir som en familie, og man blir alltid kjent med noen nye. Å være frivillig på Femundløpet er så mye mer enn bare hundekjøringa!